Eklampsi

Idag blir det mye obstetrikk så for dere som blir litt kvalm / illamående/ ved tanken på sykehus og blod - finn en annen blog i dag.
I helgen var jeg på jobb på Ethel Mutharika, det har blitt mer å gjøre og vi får flere henvisninger fra de andre sykehusen så ting fungerer bedre. Det medfører såklart flere og sykere pasienter.

En vanlig komplikasjon her er pre-eklampsi eller svangerskaps/ havandeskapsforgiftning. Preeklampsi oppstår i svangerskapet og går over etter fødselen. Diagnosen forutsetter at både hypertensjon og proteinuri er til stede. Ødem er vanlig, men er ikke nødvendig for å stille diagnosen. Preeklampsi kan utvikles tidlig i svangerskapet og er da ofte ledsaget av redusert fostervekst. Sykdomsforløpet er vanskelig å forutsi og tilstanden kan forverre seg raskt. Hos noen pasienter oppstår komplikasjoner med lever-, nyre-, eller hjerneskade.  Årsaken er ukjent men i kombinasjon med andre teorier tror man det er en placentasvikt.

I Norge og Sverige klarer vi som regel å spore og behandle disse kvinnene i svangerskapsomsorgen / MVC/.
Hvis pre-eklampsien forblir ubehandlet risikerer kvinnen å få eklampsi, kramper. Noe som er veldig vanlig her.
Jeg har frem til nå behandlet masse kvinner som har krampet, de blir ofte forløste med keisersnitt og når de våkner til døgnet etter er de som regel veldig syke og trette.
I helgen har jeg sett 3 kvinner krampe. Det er voldsomt.
Den ene kvinnen hadde jeg faktisk hatt hand om på Bwaila, hun ble sendt til EMMW hvor hun fikk behandling. Hun ble stabil, lagt inn på antenatal hvor de har for mye å gjøre så hennes blodtrykk ble tatt men ikke rapportert videre. På søndagen kom hennes guardian til oss på føden og sa: "she is very weak". Siden jeg hadde hjelpt den eneste sykepleiern på ante/postnatal tidligere gikk jeg dit. Wow; BT 180/120, om jeg ikke hadde sett et krampanfall kunde jeg fort se at det var ikke langt unna. Fikk henne til oss, ga de første medisinene. Så kom min svenska kollega som er gynekolog for å se om det var noe spesiellt på føden. Det var det. Kvinnen krampet. Vi fikk henne passelig stabil og gikk på sectio, et litet guttebarn på 1,4 kg ble straks ført til Nursery og mor og barn er i dag i fin form. Så fortsatte dagen med masse å gjøre.
Jeg hade en vanlig fødsel ved kl 16.30. Så kommer neste; man ser at hun har krampet, blod i hele munnen, svullen og ser riktigt dårlig ut. Hun er kjempeforvirret, prøver å stå opp i sengen, er ikke kontaktbar men sterk som en bjørn. Med vold får vi satt in nål, kateter mm. Kvinnen står på alle 4 i sengen, røkker ut alt hun får fatt på - det blir enormt med søl.
Tenk dere en stor afrikansk kvinne, høygravid som prøver å stå opp i en vaklevoren seng med 2 hvite (ikke veldig store) damer som prøver å få henne å ligge ned. Hun ble ikke mindre forvirret. Vi var 5 stykken som måtte holde henne fast når hun fikk kramper på operasjonsbordet.
Men enda et litet barn denne gang en jenta på 1,5 kg kom til verden og mor og barn er relativt stabile i dag.
Så ble det pizza på hele gjengen ved kl 20. Siden var den dagen over for min del.

Juleferie i Malawi

Nå vet jeg hva de fleste i Lilongwe gjorde i juleferien sist år, siden det ikke er vanlig med TV -så var det ikke Kalle Anka de såg...det var visstnok mange og langvarige strømbrudd og...med tanke på dagens skørd av barn var det var mange som laga barn på den tiden.
Det var noen på Bwaila i dag som sa; dette er ikke en fødeavdeling " it's a war-zone".
Klokka 08.15 hadde vi full avdeling, på 10 rom hadde vi 17 pasienter. Jeg kan love at det var ikke alle som hadde seng. Jeg hadde 2 som fødte på gulvet en kl 08.05 den andre kl 11.00. Men det var hele tiden damer i de 2 sengene og. Sammen med hversin guardian kan en tryggt si det var litt trangt. Men alle barn kom ut spreke og raske, alle mødrene krabbet seg opp fra gulv og senger, ut i dusjen og videre til postnatal. På sorte tavla utvidet jeg rom 8 som egentlig har en seng, til 8 A, 8 B, 8C og 8 D. Men da forbarmet seg Blaise over meg og tog den ene til sitt rom ( men jeg forløste henne da han var vekk....) tror egentlig at mitt rom er populært da jeg ikke sier nei, samt møter blikken til de stakkare som leter rom i herberget. Var og innom rom 6 og 10 for å ta emot små barn.
Idag har jeg tatt mot 2 som kom med rompa først, under kyndig veiledning av Rachel. Jeg var så heldig/ hadde tur/ ingen av studentene var der! Den ene kom som tvilling 2 - tenk at jeg står alene og forløser tvilling nr 1 så kommer Rachel og viser hvordan jeg gjør med nr 2 som kom med rompa først. Gikk som en dans! Her er det ikke snakk om Epidural eller lystgass, kun oppmuntring, og glade tilrop når det er dags å trykke.

Tvillinger, jenter 2600 og 2700 gr.

Siden jeg begynte å arbeide i Malawi har jeg tatt emot 80 barn;
13 stykken keisersnitt
4 vaginale seten
Resten vaginale fødsler med hode først.
Jeg har hatt 2 alvorlige asfyktiske barn som det gikk bra med.
Et barn født i uke 26 som døde i forbindelse med fødsel, han veide 800 gr. Alt under 1 kg regnes nesten som en abort her.
Et barn døde i mors liv i uke 31 grunnet svangerskapsforgiftning.
2 mødrer som døtt postpartum 1 pga blødning og 1 med hjernhinnebetennelse.

Det er fantastisk å få være med om så mye - det er på et vis litt enklere enn hjemme. Her forløser vi - ferdig med det. Det er ikke snakk om å ordne drikke og frukt etterpå eller vaske fødestua. Fast jeg fikk masse ros av guardians når jeg låg på kne og vasket gulv - det blir mye søl. Men i stort sett er det vaskehjelp som ordner det verste men det er ofte ganske mye skitt og blod over det hele. Men jeg er veldig takknemlig jeg ikke skal jobber her hver dag resten av mitt liv. Da tror jeg at jeg og blir en av de som ikke møter blikken eller går inn når det ropes "Nurse, nurse".

Gudstro

Fra Mua Mission

De som kjenner meg vet at jeg ikke springer ned kirkeporten, men dere vet og at en viss form for tro og en enorm respekt for andres tro det har jeg. Jeg har mange venner blandt kristne og muslimer,  humanetikere osv. Tro og religion er ikke et problem for meg.

Her i Malawi har de aller fleste et meget positivt forhold til kirken, Gud eller andre symboler på sin tro. Alle jeg har møtt tror på Gud, Jesus eller Allah og de er ofte en del av hverdagen. Man takker sin Gud for at alt har gått bra ved fødsel, det er mye "Praise the Lord", "Bless You" osv.
I stort sett alle som sender meg meldinger ønsker å velsigne meg og takker Jesus for at jeg er her å hjelper dem.
Jeg synes det er helt fantastisk at et så fattig land, med så høye tall av dødelighet blandt kvinner og barn har så stor tro på en høyere makt.
De går i kirken hver søndag og de ganger jeg har vært på jobb en søndag er det full konsert i kirkekapellet - det er veldig pent og flott å høre på. Mye Gospel og masse glede.

Idag tog min venn, Chisomo, meg med til sin kirke: Assembles of God.

Kirken i Mua Mission, har ikke med teksten å gjøre

Først var det litt som søndagsskole hjemme for de små. Så ble vi som var nye hilset velkommen, alle, og da mener jeg alle i salen kom frem ga meg klem, tog meg i handen og ønsket meg velkommen! Noe å tenke på en høymesse i Norge eller Sverige. Hvordan tar vi mot nye?

Så var det ord fra Bibeln med masse sang, akkompagnert av Keyboard og gitarr på full guffe, med masse rundgang og ikke helt pene toner blåst ut i salen fra høytalere som kunde passet i Oslo Spektrum. Salen  var på størrelse med et litet forsamlingshus. Men jeg ble da revet med til rytmer, og sang vel litt som jeg selv tenkte var bra- ingen kunde da høre meg uansett.
Derpå kom "the priechermen". 2 timer med preken/ predikan på engelsk av den ene, tett føljd av simultantolken på Chichewa. Tolken som selvfølgelig ikke var tolk, uten og prest i rosa skjorta med sølv-vest. så ut som en mix av Eddie Murphy og Richard Prior. Han hade en meget distinkt måte å avslutte alle setninger/ meninger som ikke ga utrymme for annet enn at hvis du ikke tar Jesus til ditt hjerte venter store ulykker. Jeg kan ingen Chichewa, men engelsken var nok domedagsaktig at den mer ukjente Chichewaen ble enda verre.  Men det var tydelig at hvis du tar Jesus in i ditt hjerte og har tro på ham så kommer alt du ønsker at gå deg vel. Presten fortalte om en kvinne som ikke kunde få barn, han hade sagt til henne: "have faith in Jesus" så ble hun gravid. Ikke for at han hadde gjort det, vel å merke, men fordi han ga henne troen tilbake.
Etter preken ble vi nye velkomnet enda en gang og fikk hilse på presten og ble behørig registrert.
Dette er nok det nærmeste vekkelsemøte jeg kommer og det var kjempefint å få ta del av Malawisk hverdag. Har ingen problemer med det, er stadig helt forundret over at de kan ha så'n tro på en Gud i dette ekstremt fattige land - men ære være dem for det! Det står det stor respekt av.

Hvis dere husker at jeg skrev om en kvinne som døde etter operasjon, så har hennes mann tatt kontakt - sønnen som jeg ga navnet  "Gift", har det fint og vokser. Jeg citerer fra sms:
"I beg our Father in Heaven to bless and guide you all the time of your life". I am Mdala.

Solskinnshistorier

Statistikken tar seg kraftig opp når man tar mot det 3 barnet før klokka har bikka 09.15! Dagen begynte med at  i utbytte mot at min kollega på natten, ga meg mine skor tilbake, skulle jeg ordna en dame til keisersnitt. Siden jeg er temmelig dårlig på chichewa er det fort gjort. Store smil og beroligende gester samt de ord jeg kan; theater, ceasar, antibiotics,madzi, kauwawa, bwino - gjør at det går fort. Går ut fra rommet da en annen kollega roper" pleaz sister Helena, go to room 5 - she deliver" - Går inn,"muli bwanji? "og tar mot en liten gutt, alt vel med mor og barn. Hører hele tiden noen som roper "nurse, nurse, nurse". Ser da fordelene med felles / gemensamt/ bad mellom rommene og dører som ikke kan lukkes - i rom 4 fødes det. Et kjappt bytte av hansker, en viss grad av hygiene har man ju... sier til den første "I'll be back" ( som Terminator men med større smil). Tar mot en stor gutt på 4150 gr! Tilbake til den første for dokumentasjon, hører da trykking fra rom 3.....så'n går dagene på Bwaila.

Solskinnshistorien er at den unge jenta på rom 3, ble klargjort til keisersnitt, men det tar ju tid å komme til operasjon. Vi var inne å strøk henne litt på ryggen men  hun var mye alene. Nærmere 10.20 hører jeg at hun forandrer lyd ganske mye, så jeg går inn og der kommer jaggu enda et barn! Ingen operasjon på henne- heldigvis!
Deretter kommer en kvinne som har klær og ting til overs som hun gjerne vil donere til noen som trenger det. Hvordan velge på Bwaila? Siden jeg ved det laget hjelpt 6 barn til verden og alle var veldig glade vi ikke trengte operasjon fikk jeg velge. Det ble denne unge jenta, uten guardian - som lå så mye alene. Hun fikk masse klær, vaskebalja  - alt mulig fint. Da ble jeg så rørt at jeg måtte ut en liten tur.

Masse kvinner og kanskje noen menn i Norge har strikket så mye pent til barna i Malawi. Det setter vi enorm pris på og kvinnene  klapper i hendene av glede når vi kommer med barnet iført en fin strikka lua. Kjære dere hjemme - fortsett å strikke - luer, sokker, babyteppe/ filt/  det som dere har lyst til. Det trenges så sårt. I alle størrelser nyfødte, her finnes alt fra 1-4 kg.
Vi har en del tid på kveldene, jeg og Tone, så vi får og gjort vårt i stearinlysets skinn.
Ja, statistikken: 8 barn møtte dagens lys i mine hender i dag! + en haug med andre som jeg var med å assisterte...