Besøk

Så er en hel delgation fra Norge her i Lilongwe, min sjef Gunnel fra Tromsø og flere fra prosjektgruppen i Bergen. Gunnel bor hos oss så det var rena julafton når hun kom med sjokolade, kaviar, ost, god pølse, bøker, klær og nye Donald blad til Julian. Vi har vært i flere møter på Ethel Mutharika og på Bwaila.  For min del endte det opp med at jeg skal være 3 dager i uka på Bwaila og 2 på Ethel i hvert fall til patienttallet øker på Ethel Mutharika. Ledere og matrons er enige i at jeg kan ikke sitte av tiden der. Det som er trist er at de er understaffed og er nødt å stenge avdelinger, så jeg trengs, men de har så få fødsler. Grunnen til det er uviss men det er politikk, samfunn og lokal tradisjon i en salig soppa med lite personal, lite utstyr og lite medisiner. Men det er samme problem på Bwaila bortsett fra pasientmengden. Og strengt tatt, egoistiskt nok er jeg ikke kommen til Malawi for å kjempe en politisk kamp, jeg er her for å hjelpe kvinner, inte være et redskap i en politikk jeg ikke overskuer. Det er såklart vanskelig å vite at jeg til tider svikter mine kollegaer ved Ethel men det føles så svært å sitte timesvis der når det er flere kvinner som føder alene på Bwaila, og jeg har lyst å jobbe!

Bwaila- Likuni mission hospital- EMMW

For et døgn: først var jeg på Bwaila, Eddy fra Tidskriftet for den norske Jordmorforeningen var med for å lage en reportasje. Etter han var gått gikk jeg forbi intaget / admission room/ der ligger en ung jenta, ser på meg sier: "please nurse", når jeg kommer inn ser jeg toppen på barnets hode, på med hansker, roper på Rachel så fikk vi en fin fødsel. En av mange den dagen. Jenta var 16 år, fødte sitt første barn som hun aldri gjort noe annet! Vi fikk og inn et barn som var født på en annen klinikk, han hade alvorlig syrebrist og personalet hade prøvd å gjennopplive ham i mer enn 45 min- modern var henvist inn for blødning. Så når vi strevde med å få henne stabil, låg den lille gutten og dro sine siste åndedrett på asfyksibordet. Men med tanke på hvor lenge han hadde vært ventilert så er det ikke noen grunn å tro at han kunde klart seg her. Den kvinnen var og 16 år og mistet sitt første barn uten å få se ham i livet.
Så videre til Likuni! Midt i natten våknet vi av at det knakket på dørren! Ikke helt vanlig i et hus med murer og elektrisk gjerde. Det var vakten som kunde fortelle at kona til gartnern hadde fått rier. Tone og jeg kom oss i klærna, ut i bilen, med den lille jordmorveska min med. For ca 10 km ut i mørkeste natta. Kom frem til Likuni Mission Hospital, hvor vi knota oss frem i mørkret. Vi spanderte Privat wing:) Tone og mannen kjørte for å hente hennes guardian så jeg ble kvar, fikk meg en prat med midwifen der og så litt hvordan det ser ut i distriktet. Vi kjørte hjem ved 02. Litt etter 05 fødte hun en flott jenta som skal oppkalles etter Tone.
Så var det fredag morgen og jeg befann meg på Ethel Mutharika og fikk en superfin fødsel med en førstagångsføderska. For et døgn!

Guardians

Enda en flott dag på Bwaila: tvillinger som ikke var oppdaget før det kom til fødsel. Så var jeg med på 2 vakuum og 2 "vanlige" som ble mine. Alle kvinnene har med seg en guardian som trør til etter fødsel, de tar hand om barnet, ordner frem tøy/kläder til mor og barn. De ser til at kvinnen får litt mat, npala som er en maisgrøt eller välling, så hjelper de til med overflytting til postnatal ward/ BB. Så de er en flott og viktig hjelp både til mor, barn og oss som arbeider der. Chitenje er det kläde, som de har rundt seg, de føder på det så tar en guardian hand om det etterpå å vasker det i dusjen eller på det område som er avsett for guardians shelter.

Guardian som vasker chitenje i dusjen, med sin lille datter på ryggen.

 En annen kuriositet er at det finnes noe som kalles" local pitocin". Det er medisin eller ørter som stimulerer til rier/värkar - men det er lokale kvinner eller tradisjonelle hjelpere som deler dem ut, ikke sykehuset. Men om kvinnen er lenge på sykehus og ikke føder ordner de seg dette og risikerer å miste barnet pga kraftige og hyppige rier/värkar som leder til at det ufødte barnet blir så stresset at det kan dø i mors liv. Vi funderer på om det kan være en bidragende faktor til så mange med missfarget fostervann, som er et tegn på fetal stress. Vi skal prøve å få ut mer informasjon til kvinnene om faren ved bruk av dette.


Tekniker fra Norge har gjort en kjempejobb med å fikse teknisk utstyr, blandt annet har vi nå en sug som virker så vi kan hjelpe mange flere barn. De har og bragt med pumper og ustyr så neste uke skal vi ha opplæring.





For de som vil følge med litt på hva som skjer som ikke er obstetrisk eller fødselrelatert; se på malawispor.blogspot.com 
Vi gjør da noe mer enn å jobbe...

This is Bwaila!

Bare en  kjapp historie fra i går: hadde nettopp forløst en kvinne, gikk ut for å skrive papirer og få hjelp med dataen siden hun ikke var innskreven. Står ved bordet, bak meg passerer en kvinne som helt klart låter som om hun skal føde NÅ, hun går som John Wayne. Jeg snur meg, kaster en blikk på tavlen, allt er fullt. Vi styrer inn på første beste rom, der er det fullt! 2 kvinner på et rom for 1. Kvinnen legger seg på gulvet, hennes guardian får en sort søppelsekk/sop-påse/under henne, en assistent rekker meg en hanske og der får vi et barn. Da utroper assistenten, "this is Bwaila nurse Helena". Jubeln stod høyt i tak!
Historien er fin da den endte bra, mor og barn hadde det fint. Men det kunde gått galt, hun ble sendt fra sitt lokale sykehus kl 10 den dagen, pga långsam framgång, hun kom gående (!) til oss kl 15. Det er mange timer alene i fødsel.

Bwaila

http://ireport.cnn.com

Now we're talking. Man skal ju altid være forsiktig med å klage over å ha for lite å gjøre, men det har jeg nå gjort. Jeg foreslo selv å få være noen dager på Bwaila som er det andre sykehuset her i Lilongwe. Der har de ca 14.000 fødsler /år. Så sagt, så gjort, jeg møtte Rachel McLeod kl 08. Kl 08.15 tog vi emot barn nr 1, kl 11 mistet jeg oversikten. Når jeg gikk hjem full av liv, glede og fødselsopplevelser kl 16.30  hadde jeg tatt emot 4 barn, vært med på 6 andre og sett en uoppdaget setefødsel, (nå ja det var jeg som oppdaget den )og en vakum. Alt med Rachel.
"Because of her capabilities and experience Rachel is a point of reference for all the other midwives, especially the youngest; she is a facilitator not only in the official trainings, but most of all she is a daily trainer, through her actions constantly teaching and motivating the other midwives, ensuring that all women and their babies are getting the highest possible standard of care." ( fra CNN report). Jeg har i dag møtt en helt utrolig kvinne, jeg kan bare si at hun redder liv hver dag. Her jobber folk hele tiden, det er kvinner overalt, de føder på intaget, det er 2 på hver rom som er dipsonert for 1. På BB/ barsel er det så fullt at de har tatt bort noen senger for å gi mer plass til madrasser på gulvet. Ved et tidspunkt sa en nurse midwife til meg at begge damene på hennes rom hadde 10 cm og begynt å trykke - vi fikk en hver, hun kl 15.25 jeg kl 15.30 - 2 flotte fødsler i samme rom! Fordelen for meg var at det hun sa til "sin" dame kunde jeg bare si til min - gjør detsamme som de gjør i den sengen....men jeg har allerede fått noen nye ord til min chichewa.
Idag, for første gang siden jeg kom til Malawi følte jeg meg nyttig og merkte jeg kan gjøre en forskjell/ skillnad. Nå håper jeg å få til en ordning med å være på Bwaila min 2 dager/ uke - dette får jeg avklart neste uke. Uansett kan jeg jobbe frivillig der på helgene.

En dag på jobb

Hver morgen møter jeg denne kø av kvinner som synger.

Lite statistikk viser at det ikke er så forskjellig det som skjer her på EMMW og i Tromsø:
Fra 11/5 til 12/6 var det 145 fødsler, 100 vaginale, 41 keisersnitt  (det går ikke å lese om det var planerade eller akutte) og 4 vakuum ( sugekopp). Det var 10 tvillinger og flere av de per sectio. Mange var premature og senest i går kom et par tvillinger i uke 26. De levde noen timer men det finnes ikke håp for så små her.

En av "mine" kvinner fikk tvillinger i helgen, de er i uke 31 men meget små 1 og 1,2 kg.  Nå har hun ikke nok melk til dem så de får ikke mat.

Lunsjen, som regel Samosa, nytes på Africa Can caféen

Veien hjem.

Glade jordmødrer på jobb.

Så likhetene er der men forskjellene mellom liv og død er helt enorme. Det er så mange vi kunde ha gjort noe for med enkle middler, men det er ikke enkelt her  hvor vanlige medisiner er en mangelvare.

Insha'Allah

Så har jeg vært her en måned! Idag følte jeg at ting begynte å falle på plass. I går var jeg 2 ganger på operasjonsavdelingen. Der tog jeg mot to store jenter på 4 og 4,1 kg. Men alt gikk bra med mor og barn begge ganger. Idag fikk jeg den store gleden av å ta emot 2 gutter. Og da ble vi på føden. I det ene tillfellet var kvinnen muslim så jeg scoret masse poeng når jeg svarte:  Insha'Allah på spørsmålet om når barnet skulle komme (Gud/ Allah vet). Siden familien nektet Malawisk personell og mannlige leger måtte det bli meg, heldigvis fødte hun kl 16.20 så jeg rakk det. Ble og velsignet av Imamen.

Turen hjem fra jobb er utrolig dejlig, masse folk lengs veien, mange hilser og smiler. De selger frukt, jordbær, tilbyr busstransport ja det er en kakafoni. Fint at det ikke finnes så mye bensin ( les ingen) så man må ta føttene til hjelp. Nå skal vi på jakt etter noen som kan reparere vaskemaskinen ellers må min hjemmeværende mann begynne å vaske tøy for hand...

Locum/ overtid

Ja,så har jeg havnet mitt i en streik og overtidsblokkade! Nurses og midwives nekter nå å arbeide mer overtid, uten å få bedre betalt. Det medfører kjappt noen problemer her. Forrige uke måtte de stenge en avdeling, flere pasienter må henvises til andre plasser. Noen dager nå har det nok vært noen missforståelser fordi noen jordmødrer har henvist pasienter tilbake der hvor de kom fra, uansett grunn. MEN det kan man ikke. Vi skal stadig ta emot alle high risk patients, det er ju en del. Low-risk patients som ikke er i aktiv fødsel kan henvises til andre plasser. Men jeg har nå gått 2 hele dager på føden uten en eneste fødsel! I natt hade de 2. Ryktet sprer seg nemmelig fort så damene kommer ikke til KCH fordi der er det ikke noen personal og de er ikke snille. Som motvikt har sykehuset Bwaila ( ikke langt unna) hatt 18 keisersnitt det siste døgnet og ca 30 vaginale fødsler. ...må nok ta en vakt eller 2 der.... Idag har jeg lest ut en bok og øvd på min chichewa. Chobwino!

Foto: Erik Haagensen