Fotspor i hverdagen

Sissel og Sigrun har reist hjem. Det har vært så flott og herlig å få dele litt av min hverdag med dem. Vi har hatt noen ordentlige eventyr; strømbrudd, safari, motorstopp, bensinmangel, tur til Laken, de fikk tom en tur i de vanlige minibussene sammen med min venn Chisomo som agera guide en dag. Det fikk plass til 22 personer i en minibuss!!!

Sigrun, Chisomo, Sissel

I natt var jeg på KCH, det var ganske full fart. Vi fikk mange henvisninger fra distriktet, lurte på om det var noe i luften siden vi fikk inn 5 med store blødninger etter fødsel. Den ene tog jeg, sydde riftene og ga henne 1 pint blod, så kom hun seg. Men vi hadde en artig kommunikasjon. Hun på chichewa, jeg på engelsk. Hun var så bekymret at jeg skulle tykke hun var lat og dårlig som ikke orket føde uten fikk hjelp med vakum og derpå blødde masse. Når jeg sier, "no I can see You are weak", ser hun forskrekket på meg og tror jeg sier, "You have to stay here a week".

Victor, fikk navn av meg; Victor (y) for seier!

Jeg fikk med meg 2 vanlige fødsler. Ved 01 kom enda en kvinne med stor blødning, vi tog henne direkte fra ambulansen til operasjon. Familien satt og venta på føden. Jeg gikk og la meg ved 02, fikk knappt lagt hode nedpå så hørte jeg familiens klage og gråt. Da skjønte jeg at enda en kvinne var død etter fødsel.

Varm ja, men mett?

Fotspor

Mora hennes gråt og gråt, ropte og klaga. Jeg gikk ut til dem, satt og høll rundt henne. Her er det ikke noen som hysjer ned sorg, hun fikk rope og gråte det hun trengte, vi satt alle stille rundt. Når de følgte den døde til mortuary satt jeg med gutten. Han fikk et pledd og hua fra Storsteinnes, jeg følte ikke det passet å ta bilde siden jeg ikke kunne spørre. Men takk til Ann Inger Kongsli for det flotte arbeidet. Jeg hadde og morsmelkerstattning i bilen som jeg ga de før de forlot avdelingen. 3 kvinner kom inn fra samme helsesenter, 3 kvinner med store blødninger, 1 som ikke overlevte. Det er enkelt for oss å mene noe,lure på hva i huleste driver de på med ute i distriktet. Men det er en konstant mangel av arbeidskraft og utstyr, de har ikke engang papir å skrive henvisningen på, det kommer på brukt hanskepapir.
Ut på morgenen kom en ung førstegangsfødende også henvist fra et helsesenter. Fot/setepresentasjon på en førstis betyr sectio. Men hun var fullt åpen og en fot kom ut! Vi klargjorde henne for operasjon, men når sykepleiern styra med blodtrykksmåling sprakk mitt tålamod litt. Vel ute på operasjon hadde ikke anestesilegen kommit, men den andre hadde gått. Du skal ikke komme inn akutt i vaktskifte her!
Jeg var så opprørt når sykepleiern nekta meg å komme inn at jeg ropte til henne at et barn dør her! Heldigvis sa hun til meg; gå ut og skift tøy kom tilbake når du kan oppføre deg... så gjorde jeg det under hellig banning på svorsk. Under tiden kom anestesien, vi fikk henne operert og jeg fikk klapsa igang et guttebarn som kom seg. Så ba jeg alle om unnskyld, man roper ikke i Malawi. Men alle syntes det var i orden, jeg brydde meg bare om barnet og alt endte godt.

Gutten som kom med rompa først, nyter varmen fra norsk  pledd

Mange ganger tenker jeg at jeg vill bli her og jobbe, det er her jeg er nyttig, det er her jeg kan gjøre en forskjell.  Andre ganger er det deilig å vite man bare kan trykke på en knapp i veggen så kommer det en armé av drevne folk å tar over.