Snipp, snapp , snut så är sagan slut.

Mitt opphold i Malawi nærmer seg slutten. Og det har ikke vært mye til saga underveis, det er den harde virkelighet en møter her. Dag etter dag, natt, helg - hardt arbeidende kvinner sliter, barn fødes, noen overlever andre dør. Noen med en gang, andre etter en stund. Vi har ingen knapper, ingen larm, inget papir å skrive på, eller å tørke hendene på. Det finnes ikke såpe, det finnes ikke gel, det finnes ikke altid vakum som virker. Det finnes alltfor lite personell, de jobber dobbelvakter og trippelvakter.
Noen ganger oppdager jeg at jeg er alene på jobb, andre dager er vi mange.

Men som i alle sagaer finnes det lykke; det fødes friske barn, takknemlige og lykkelige guardians som  roper "thank You Jesus", stolte fedre som tar i hand, takker og velsigner oss. Lykke at det finnes blod til den kvinne som trengte det, lykke at det finnes en lege tilstede da man trenger det, lykke at kvinnen kom inn i tide så enda et friskt barn ble født. 205 levende barn ble det. Jeg har tatt emot flere døde og, både de som nylig dødt og de som dødt tidligere i mors liv. Masse keisersnitt, 7 vakuum som jeg selv lagt, 5 egne setefødsler, 8 par tvillinger i forskjellige størrelser. Under 6 måneder har jeg møtt masse Malawiske kvinner, flere indiske, 1 fra Kongo, 1 pakistansk, 1 fra Russland og en fra Kina.

Jeg har også møtt masse glede og skratt. Gladere og vennligere mennesker får du lete lenge etter.
Jeg har fått ta del av et felleskap av jordmødrer og kvinner som bryr seg, engasjerer seg og brenner for dette.

Takket vare besøk fra venner og familie har jeg kjent på hvor viktig familien er - jeg er dypt takknemlig at jeg har familie i Norge, Schweiz, Danmark og Sverige som følger og støtter meg.

 I dag føler jeg at jeg har familie i Malawi og. De gaver og de fine ord jeg fikk med meg idag, på min siste dag på Ethel skal jeg pleie. Å føle seg velkommen, verdifull og uppskattet er en gave som mine malawiske kolleager har gitt meg.

For min del ender denne sagan godt, dette har vært et eventyr, et drømmejobb for meg. Et tøfft og hardt drømmejobb med en del tårer og sinne men mest glede og en opplevelse av å være nyttig, "useful".
Zikomo kvambiri til Malawis kvinner som tatt emot meg med sitt "warm heart of Africa", som akseptert at jeg ikke kan snakke med dem, som tatt emot meg med åpent sinn og takknemlighet.

Thanks to all my lovely friends and collegues at Ethel and Bwaila - keep up the good work!


Varmt takk til alle hjemme som støttet meg.
Mitt største takk til Erik og Julian, finner ikke ord som kan vise hvor mye dette har betytt for meg.

Extended families

I Malawi , som i mange Afrikanske land er det vanlig at man i familier passer på hverandre, litt mer utvidet enn vi i Norden er vant til. Mange av mine kollegaer har brorsbarn eller søskenbarn, kusiner eller andre familiemedlemmer boende hos seg. Noen fordi en syster har dødt og man tar hand om barnet, andre fordi de bor i byen når de studerer.  Familien er meget viktig her.  Når kvinnen føder eller noen blir syk er det familien som passer på, en blir guardian og er med på sykehuset, ordner med mat, klær og stell.
Når jeg på søndagen var i brullyp var det en selvfølge at jeg satt ved familiens bord, som hedersgjest, "You are the family, Helena". Etter festen ble jeg invitert med hjem på kveldsmat, det mest naturlige for disse flotte vennene.
Flere ganger i uka får jeg sms fra venner, hvor de skriver; "Wish You a beautiful day"," good morning luv" - og de mener oppriktig at de tenker på meg. 
Jeg tror ikke jeg har møtt sån vennlighet andre steder, mer enn i Tromsø....
Jeg er selv adoptivmor, min mann og jeg har ikke biologisk familie i Tromsø, men vi er så heldige at vi har flere venner som trår til og er familie. Sigrun er tante og når hun var her fikk hun mail fra min mann: "kommer du hjem snart?" Han trengte barnepass og gutten elsker å være hos tante Sigrun.


Våre kjære naboer og venner er bestemor og bestefar.
Idag har min kjære Michèle fra Schweiz kommit hit, hun er min andre mamma. Når jeg i min ungdom var au pair  ble jeg kjent med henne og vi har den dag i dag et nært forhold. Nå har hun kommit helt hit for å se hvordan det går med "ma grande fille". Jeg er kjempestolt å få være en del av hennes familie.
Jeg har min egen familie i Sverige og Eriks i Danmark og jeg føler jeg hører til overallt.

Det er fint å ha familie, uansett hvor den kommer fra eller hvor mye eller lite blodsband man har. Jeg er glad at jeg får være en del av så mange familier som alle gir meg og lærer meg noe nytt hele tiden. Alle gir meg kjærlighet og det er jeg dypt takknemlig for.

Fotspor i hverdagen

Sissel og Sigrun har reist hjem. Det har vært så flott og herlig å få dele litt av min hverdag med dem. Vi har hatt noen ordentlige eventyr; strømbrudd, safari, motorstopp, bensinmangel, tur til Laken, de fikk tom en tur i de vanlige minibussene sammen med min venn Chisomo som agera guide en dag. Det fikk plass til 22 personer i en minibuss!!!

Sigrun, Chisomo, Sissel

I natt var jeg på KCH, det var ganske full fart. Vi fikk mange henvisninger fra distriktet, lurte på om det var noe i luften siden vi fikk inn 5 med store blødninger etter fødsel. Den ene tog jeg, sydde riftene og ga henne 1 pint blod, så kom hun seg. Men vi hadde en artig kommunikasjon. Hun på chichewa, jeg på engelsk. Hun var så bekymret at jeg skulle tykke hun var lat og dårlig som ikke orket føde uten fikk hjelp med vakum og derpå blødde masse. Når jeg sier, "no I can see You are weak", ser hun forskrekket på meg og tror jeg sier, "You have to stay here a week".

Victor, fikk navn av meg; Victor (y) for seier!

Jeg fikk med meg 2 vanlige fødsler. Ved 01 kom enda en kvinne med stor blødning, vi tog henne direkte fra ambulansen til operasjon. Familien satt og venta på føden. Jeg gikk og la meg ved 02, fikk knappt lagt hode nedpå så hørte jeg familiens klage og gråt. Da skjønte jeg at enda en kvinne var død etter fødsel.

Varm ja, men mett?

Fotspor

Mora hennes gråt og gråt, ropte og klaga. Jeg gikk ut til dem, satt og høll rundt henne. Her er det ikke noen som hysjer ned sorg, hun fikk rope og gråte det hun trengte, vi satt alle stille rundt. Når de følgte den døde til mortuary satt jeg med gutten. Han fikk et pledd og hua fra Storsteinnes, jeg følte ikke det passet å ta bilde siden jeg ikke kunne spørre. Men takk til Ann Inger Kongsli for det flotte arbeidet. Jeg hadde og morsmelkerstattning i bilen som jeg ga de før de forlot avdelingen. 3 kvinner kom inn fra samme helsesenter, 3 kvinner med store blødninger, 1 som ikke overlevte. Det er enkelt for oss å mene noe,lure på hva i huleste driver de på med ute i distriktet. Men det er en konstant mangel av arbeidskraft og utstyr, de har ikke engang papir å skrive henvisningen på, det kommer på brukt hanskepapir.
Ut på morgenen kom en ung førstegangsfødende også henvist fra et helsesenter. Fot/setepresentasjon på en førstis betyr sectio. Men hun var fullt åpen og en fot kom ut! Vi klargjorde henne for operasjon, men når sykepleiern styra med blodtrykksmåling sprakk mitt tålamod litt. Vel ute på operasjon hadde ikke anestesilegen kommit, men den andre hadde gått. Du skal ikke komme inn akutt i vaktskifte her!
Jeg var så opprørt når sykepleiern nekta meg å komme inn at jeg ropte til henne at et barn dør her! Heldigvis sa hun til meg; gå ut og skift tøy kom tilbake når du kan oppføre deg... så gjorde jeg det under hellig banning på svorsk. Under tiden kom anestesien, vi fikk henne operert og jeg fikk klapsa igang et guttebarn som kom seg. Så ba jeg alle om unnskyld, man roper ikke i Malawi. Men alle syntes det var i orden, jeg brydde meg bare om barnet og alt endte godt.

Gutten som kom med rompa først, nyter varmen fra norsk  pledd

Mange ganger tenker jeg at jeg vill bli her og jobbe, det er her jeg er nyttig, det er her jeg kan gjøre en forskjell.  Andre ganger er det deilig å vite man bare kan trykke på en knapp i veggen så kommer det en armé av drevne folk å tar over.