Hjemme

Hverdagen i Tromsø begynner sakte å senke seg over meg i takt med mørkertiden. Det var fint å komme hjem, være med familien, treffe venner og kolleager. Radiointervju og reportasje i avisen fikk meg å føle meg litt som kjendis.

Det er litt rart å begynne på jobb, etter 11 år tenker jeg at jeg burte være vant men den første natten ble jeg overrasket over hvor mye vi har av alt. Det var et mirakel jeg ikke ga en kvinne en injeksjon med opptrekkskanyle ( den er grov), i Malawi hadde vi kun en størrelse kanyler så det var aldri aktuelt å måtte huske hvilken en skal ha for intramuskulær inj.
Jeg måtte og spørre noen kollegaer om noen ting var engangs eller flergangsting....de så lenge på meg..."hiv det i søppla Helena."
Men det er fint å være tilbake i et land hvor kvinnen selv får velge om hun vil være i badekaret, vil bruke lystgass, om hun vil ligge på siden eller stå å føde. Det er fint å ha laken i sengen (men det er en del rot med det da), flott med papir å tørke hendene på, såpe og antibakteriell sprit overalt.
Jeg håper jeg blir å huske dette ikke er en selvfølge, at jeg blir å huske frustrasjon og sorg over det som ikke går så bra, at jeg blir å huske hvor enormt heldige vi er i vår del av verden.  Jeg håper det ikke blir en selvfølge en dag.

For familien får min Malawi vistelse noen konsekvenser; jeg har hardt og brutalt avskaffet 24 kalendergaver. Min sons kommentar; åhh mamma det er for at du har vært så lenge i Afrika.
Jeg har vært mot den kommersialiseringen av jul og fråtsande i "idiotgaver" lenge. Nå er det stopp. Det blir 4 adventsgaver så får vi satse på kreative løsninger som "lage pepperkakehus", pakke julegaver til de som trenger det, i mitt fall til "mine" asylsøkende familier, fare på julemarked og kose oss sammen som familie.

Jeg har lovet min mann ikke å mase om å reise tilbake, det er meget vanskelig. Men jeg prøver å holde tett til over nyåret.
Siden jeg ikke har så mye spennende som skjer her hjemme, i hvert fall ikke av intresse for andre er det på tide å takke for meg. Bloggen har vært min dagbok, den har betytt mye for meg og jeg er stolt over den.

For å følge videre øden og eventyr i Malawi kan dere se bloggen til min etterfølger Sigrid; lukkdegopp.wordpress.com/

Snipp, snapp , snut så är sagan slut.

Mitt opphold i Malawi nærmer seg slutten. Og det har ikke vært mye til saga underveis, det er den harde virkelighet en møter her. Dag etter dag, natt, helg - hardt arbeidende kvinner sliter, barn fødes, noen overlever andre dør. Noen med en gang, andre etter en stund. Vi har ingen knapper, ingen larm, inget papir å skrive på, eller å tørke hendene på. Det finnes ikke såpe, det finnes ikke gel, det finnes ikke altid vakum som virker. Det finnes alltfor lite personell, de jobber dobbelvakter og trippelvakter.
Noen ganger oppdager jeg at jeg er alene på jobb, andre dager er vi mange.

Men som i alle sagaer finnes det lykke; det fødes friske barn, takknemlige og lykkelige guardians som  roper "thank You Jesus", stolte fedre som tar i hand, takker og velsigner oss. Lykke at det finnes blod til den kvinne som trengte det, lykke at det finnes en lege tilstede da man trenger det, lykke at kvinnen kom inn i tide så enda et friskt barn ble født. 205 levende barn ble det. Jeg har tatt emot flere døde og, både de som nylig dødt og de som dødt tidligere i mors liv. Masse keisersnitt, 7 vakuum som jeg selv lagt, 5 egne setefødsler, 8 par tvillinger i forskjellige størrelser. Under 6 måneder har jeg møtt masse Malawiske kvinner, flere indiske, 1 fra Kongo, 1 pakistansk, 1 fra Russland og en fra Kina.

Jeg har også møtt masse glede og skratt. Gladere og vennligere mennesker får du lete lenge etter.
Jeg har fått ta del av et felleskap av jordmødrer og kvinner som bryr seg, engasjerer seg og brenner for dette.

Takket vare besøk fra venner og familie har jeg kjent på hvor viktig familien er - jeg er dypt takknemlig at jeg har familie i Norge, Schweiz, Danmark og Sverige som følger og støtter meg.

 I dag føler jeg at jeg har familie i Malawi og. De gaver og de fine ord jeg fikk med meg idag, på min siste dag på Ethel skal jeg pleie. Å føle seg velkommen, verdifull og uppskattet er en gave som mine malawiske kolleager har gitt meg.

For min del ender denne sagan godt, dette har vært et eventyr, et drømmejobb for meg. Et tøfft og hardt drømmejobb med en del tårer og sinne men mest glede og en opplevelse av å være nyttig, "useful".
Zikomo kvambiri til Malawis kvinner som tatt emot meg med sitt "warm heart of Africa", som akseptert at jeg ikke kan snakke med dem, som tatt emot meg med åpent sinn og takknemlighet.

Thanks to all my lovely friends and collegues at Ethel and Bwaila - keep up the good work!


Varmt takk til alle hjemme som støttet meg.
Mitt største takk til Erik og Julian, finner ikke ord som kan vise hvor mye dette har betytt for meg.

Extended families

I Malawi , som i mange Afrikanske land er det vanlig at man i familier passer på hverandre, litt mer utvidet enn vi i Norden er vant til. Mange av mine kollegaer har brorsbarn eller søskenbarn, kusiner eller andre familiemedlemmer boende hos seg. Noen fordi en syster har dødt og man tar hand om barnet, andre fordi de bor i byen når de studerer.  Familien er meget viktig her.  Når kvinnen føder eller noen blir syk er det familien som passer på, en blir guardian og er med på sykehuset, ordner med mat, klær og stell.
Når jeg på søndagen var i brullyp var det en selvfølge at jeg satt ved familiens bord, som hedersgjest, "You are the family, Helena". Etter festen ble jeg invitert med hjem på kveldsmat, det mest naturlige for disse flotte vennene.
Flere ganger i uka får jeg sms fra venner, hvor de skriver; "Wish You a beautiful day"," good morning luv" - og de mener oppriktig at de tenker på meg. 
Jeg tror ikke jeg har møtt sån vennlighet andre steder, mer enn i Tromsø....
Jeg er selv adoptivmor, min mann og jeg har ikke biologisk familie i Tromsø, men vi er så heldige at vi har flere venner som trår til og er familie. Sigrun er tante og når hun var her fikk hun mail fra min mann: "kommer du hjem snart?" Han trengte barnepass og gutten elsker å være hos tante Sigrun.


Våre kjære naboer og venner er bestemor og bestefar.
Idag har min kjære Michèle fra Schweiz kommit hit, hun er min andre mamma. Når jeg i min ungdom var au pair  ble jeg kjent med henne og vi har den dag i dag et nært forhold. Nå har hun kommit helt hit for å se hvordan det går med "ma grande fille". Jeg er kjempestolt å få være en del av hennes familie.
Jeg har min egen familie i Sverige og Eriks i Danmark og jeg føler jeg hører til overallt.

Det er fint å ha familie, uansett hvor den kommer fra eller hvor mye eller lite blodsband man har. Jeg er glad at jeg får være en del av så mange familier som alle gir meg og lærer meg noe nytt hele tiden. Alle gir meg kjærlighet og det er jeg dypt takknemlig for.

Fotspor i hverdagen

Sissel og Sigrun har reist hjem. Det har vært så flott og herlig å få dele litt av min hverdag med dem. Vi har hatt noen ordentlige eventyr; strømbrudd, safari, motorstopp, bensinmangel, tur til Laken, de fikk tom en tur i de vanlige minibussene sammen med min venn Chisomo som agera guide en dag. Det fikk plass til 22 personer i en minibuss!!!

Sigrun, Chisomo, Sissel

I natt var jeg på KCH, det var ganske full fart. Vi fikk mange henvisninger fra distriktet, lurte på om det var noe i luften siden vi fikk inn 5 med store blødninger etter fødsel. Den ene tog jeg, sydde riftene og ga henne 1 pint blod, så kom hun seg. Men vi hadde en artig kommunikasjon. Hun på chichewa, jeg på engelsk. Hun var så bekymret at jeg skulle tykke hun var lat og dårlig som ikke orket føde uten fikk hjelp med vakum og derpå blødde masse. Når jeg sier, "no I can see You are weak", ser hun forskrekket på meg og tror jeg sier, "You have to stay here a week".

Victor, fikk navn av meg; Victor (y) for seier!

Jeg fikk med meg 2 vanlige fødsler. Ved 01 kom enda en kvinne med stor blødning, vi tog henne direkte fra ambulansen til operasjon. Familien satt og venta på føden. Jeg gikk og la meg ved 02, fikk knappt lagt hode nedpå så hørte jeg familiens klage og gråt. Da skjønte jeg at enda en kvinne var død etter fødsel.

Varm ja, men mett?

Fotspor

Mora hennes gråt og gråt, ropte og klaga. Jeg gikk ut til dem, satt og høll rundt henne. Her er det ikke noen som hysjer ned sorg, hun fikk rope og gråte det hun trengte, vi satt alle stille rundt. Når de følgte den døde til mortuary satt jeg med gutten. Han fikk et pledd og hua fra Storsteinnes, jeg følte ikke det passet å ta bilde siden jeg ikke kunne spørre. Men takk til Ann Inger Kongsli for det flotte arbeidet. Jeg hadde og morsmelkerstattning i bilen som jeg ga de før de forlot avdelingen. 3 kvinner kom inn fra samme helsesenter, 3 kvinner med store blødninger, 1 som ikke overlevte. Det er enkelt for oss å mene noe,lure på hva i huleste driver de på med ute i distriktet. Men det er en konstant mangel av arbeidskraft og utstyr, de har ikke engang papir å skrive henvisningen på, det kommer på brukt hanskepapir.
Ut på morgenen kom en ung førstegangsfødende også henvist fra et helsesenter. Fot/setepresentasjon på en førstis betyr sectio. Men hun var fullt åpen og en fot kom ut! Vi klargjorde henne for operasjon, men når sykepleiern styra med blodtrykksmåling sprakk mitt tålamod litt. Vel ute på operasjon hadde ikke anestesilegen kommit, men den andre hadde gått. Du skal ikke komme inn akutt i vaktskifte her!
Jeg var så opprørt når sykepleiern nekta meg å komme inn at jeg ropte til henne at et barn dør her! Heldigvis sa hun til meg; gå ut og skift tøy kom tilbake når du kan oppføre deg... så gjorde jeg det under hellig banning på svorsk. Under tiden kom anestesien, vi fikk henne operert og jeg fikk klapsa igang et guttebarn som kom seg. Så ba jeg alle om unnskyld, man roper ikke i Malawi. Men alle syntes det var i orden, jeg brydde meg bare om barnet og alt endte godt.

Gutten som kom med rompa først, nyter varmen fra norsk  pledd

Mange ganger tenker jeg at jeg vill bli her og jobbe, det er her jeg er nyttig, det er her jeg kan gjøre en forskjell.  Andre ganger er det deilig å vite man bare kan trykke på en knapp i veggen så kommer det en armé av drevne folk å tar over.

"No water, no oil"

Idag har Sissel, Sigrun, Bjørg og jeg opplevd store saker ute i den store verden. Vi skulle til Dedza. Siden det på nytt er bensinmangel og jeg ikke har full tank kjørte vi først til Bjørg som med stødig hånd tog oss videre, hun hadde nemmelig full tank. Vi hadde en flott dag på markedet i Nkhoma, så masse fin keramikk i Dedza og pengebøkene gikk etterhvert mer og mer tomme.

Foto: S.Kongslien

Et par mil før Nkhoma gikk flere ting tom...
Plutselig lukta det brent og blinka røde lamper. Bilen døde midt på veien.
Bjørg organiserte redningsaksjon fra Nkhoma. Under tiden følte vi oss litt som lørdagskveldens TV attraksjon, uten TV.



1,5 time senere kom reddningen, ambulansen.

Foto:S.Kongslien

  Det første de 3 mennen i den konstaterte var; "no water, no oil".
I regi av Malawis og Nkhomas egen NAF har jeg åkt ambulanse i Malawi.
Vel hjemme kan vi bare si at så mange nysgjerrige, glade og velvillige folk får en lete lenge etter.

 Sissel og Sigrun mener det var mer spennende enn safarien i Zambia.
For the record så har vi sjekka oljen i bilen min...alt på stell men jeg har stadig ikke nok bensin......

Gaver fra nord

Mine kjære venner Sissel og Sigrun er kommen hele veien hit, til det nydelige landet.... De hadde koffertene fulle av flotte gaver; hvit ost, sjokolade, kaviar, hvitt arbeidstøy mm. Den største gaven er dog at de er her! 

Rosa lue til søt jenta.

Ikke minst hadde de med gaver til Malawi; blodtrykksapparater - tusen takk til Den norske jordmorforening, Tromsø lokallag.






Sugekatetrer og masker til barn - Varmt takk til Nyfødt Intensiv, UNN Tromsø for flotte gaver.
Det betyr så mye for kvinnene og for oss som arbeider her.  Det er deilig å ha utstyr når en trenger det og det redder liv.


Det er og ting for de små; masse flotte luer, sokker og tepper. Varmt takk til alle strikkeglade og flinke damer hjemme i Tromsø, Storsteinnes og Balsfjord som har stått på. For noen flotte ting! Jeg følte meg som jultomten på jobb i dag.

Lykkelig mor med liten nyfødt jenta iført varm lue.

Stolt bestemor

Suturtråd og medisiner fra KK UNN Tromsø  stort takk- det er veldig deilig å få sy med ordentlig tråd og personalet er helt i 100 da de ser at det finnes annet en tau. Xylocainspray er et fantastisk hjelpemiddel vi ser som en selvfølge i Tromsø, det finnes ikke her.
Blå penner var enda en gave - det finnes faktisk ikke nok med penner og papir her!

Nkhoma fjellet med gode venner.

Takknemlighet

Mødredødeligheten er høy i Malawi tall fra 2010 viser at 460 kvinner av 100.000 levendefødte dør. 58/ 1000 levendefødte spebarn dør. Med tanke på at det ikke er et land i krig eller konflikt er det dypt tragisk at en stor faktor er for lite personell på jobb. Fattigdom, dårlig helse og dårlig helsetilbud samt et til nå (?)dårligt styrt land preger dem. 

De sliter med å få helsepersonell å bli, de sliter med dårlige lønninger og nå i det siste får de ikke utbetalt sin overtidsbetaling.  En erfaren jordmor kan tjene 50.000 Kw/ mnd ( 1000 Kw = 25 Nok). Det er dyrt å leve i Malawi, bensin koster nå ca. 12 Nok /l. Mat er dyrt med tanke på lave lønninger. Devaluering kommer ikke folket til gode det er kun expat/ hvite og rike som har glede av den. 

Jeg har tilbrakt 2 netter på Bwaila Maternity hospital denne uka. Vi har vært 5 jordmødrer på! 5 på et sykehus som er kjent for å være et av sørlige Afrikas mest travle / busy sykehus. Ikke et av Malawis, uten i hele sørlige Afrika! Den første natten var ganske stille, da føddes 28 barn. Men på 5 er det ganske mange. Noen fødte alene, du hører på skrikene at kvinnen er alene, jeg kan stå opptatt og bare høre at nå kommer det et barn uten at noen er der for kvinnen. Når vi da kommer spurtende og barnet ligger der og skriker føler jeg både glede, avmakt og takknemlighet. Kvinnen ser på meg, og viser med all tydelighet at hun er glad noen av oss kom. Så takker de og velsigner oss. 

Mange hjemme sier det må være fint å gjøre en forskjell/ skillnad, at det jeg gjør er viktig. Men det går dager uten at jeg tenker på det. Så i blant kommer jeg på, at i dag har jeg vært med og reddet et liv. I dag har jeg hørt et lite barns hjerte slå litt for langsomt. Her finnes ikke larmknapper og til alle tider parat operasjonskapasitet.  Da må vi prøve å agere, prøve å se om det er mulig å hjelpe denne lille ut litt kvikt.  Med 10 rom, 20 pasienter og 5 på jobb er det ikke mulig å spore alle som trenger å komme ut. Men personalet gjør virkelig det de kan! De jobber hardt, de går ofte inn og lytter på hjertelyden. Her finnes ikke nok med CTG maskiner, uansett er det ikke noen papirer i dem. Her kan vi ikke kople damene til en maskin og lese av på vaktrommet. I natt var det over 40 fødsler, alt innberegnet. 1 barn hadde dødt i mors liv, resten levde. Noen trengte litt pustehjelp og en måtte til barnintensiven. Det synes jeg det står respekt av!

 

Jeg skriver hjem til min familie om det som skjer, de får dele både det fine og det som er trist. Min sønn på 6 år er en del opptatt av liv og død. Jeg deler det meste med dem, så skriver de tilbake. Min mann får ta støyten med å forklare det vanskelige. Jeg mistet et barn på Ethel og en kvinnes død gikk hardt inn på meg. Jeg har fått lov å dele litt av min sønns tanker fra hans svarbrev til meg (tilnærmet ordrett som det ble sagt skriver hans far).:

 

Kjære mamma!

Hva er det som har skjedd som er fryktelig, med de små bebiser og hvorfor døde de? Og hva med mammaene? Barna trenger jo mammaer.

 Kram fra pappa og Julian

Kjære mamma!

 Jeg elsker deg så mycket. Oskar har vært på besøk i dag. Det var fint at du reddet mange små, vi lover at vi aldri skal glemme deg mer. Når jeg sover, drømmer jeg at vi kan dra til Oslo og andre lander. Jeg håper du har det bra, at Tone har det bra hjemme i Bergen, og alle barn har det bra, og drikker ofte, det er viktig for barn som skal vokse – du vil vel ikke at de skal krympe, vil du vel? Barna kan ofte trenge hjelp av deg som jordmor, det er bra at du hjelper de i Malawi. Du må passe på barna.

 Puss fra pappa og kram fra Julian :-)

Håper min kloke gutt holder fast i sine tanker om livet, barnen og om det som er viktig.Lurer litt på når det var de glemte meg bort??? Men fint det ikke skal skje i gjen :) 

Jeg bøyer meg i støvet, tar hatten av for alle de som jobber i dette hver dag, hver natt, uke etter uke.  Er dypt takknemlig jeg får ta del av dette livet og virkelig fått se hvor bra vi har det i vår del av verden.