Hjemme

Hverdagen i Tromsø begynner sakte å senke seg over meg i takt med mørkertiden. Det var fint å komme hjem, være med familien, treffe venner og kolleager. Radiointervju og reportasje i avisen fikk meg å føle meg litt som kjendis.

Det er litt rart å begynne på jobb, etter 11 år tenker jeg at jeg burte være vant men den første natten ble jeg overrasket over hvor mye vi har av alt. Det var et mirakel jeg ikke ga en kvinne en injeksjon med opptrekkskanyle ( den er grov), i Malawi hadde vi kun en størrelse kanyler så det var aldri aktuelt å måtte huske hvilken en skal ha for intramuskulær inj.
Jeg måtte og spørre noen kollegaer om noen ting var engangs eller flergangsting....de så lenge på meg..."hiv det i søppla Helena."
Men det er fint å være tilbake i et land hvor kvinnen selv får velge om hun vil være i badekaret, vil bruke lystgass, om hun vil ligge på siden eller stå å føde. Det er fint å ha laken i sengen (men det er en del rot med det da), flott med papir å tørke hendene på, såpe og antibakteriell sprit overalt.
Jeg håper jeg blir å huske dette ikke er en selvfølge, at jeg blir å huske frustrasjon og sorg over det som ikke går så bra, at jeg blir å huske hvor enormt heldige vi er i vår del av verden.  Jeg håper det ikke blir en selvfølge en dag.

For familien får min Malawi vistelse noen konsekvenser; jeg har hardt og brutalt avskaffet 24 kalendergaver. Min sons kommentar; åhh mamma det er for at du har vært så lenge i Afrika.
Jeg har vært mot den kommersialiseringen av jul og fråtsande i "idiotgaver" lenge. Nå er det stopp. Det blir 4 adventsgaver så får vi satse på kreative løsninger som "lage pepperkakehus", pakke julegaver til de som trenger det, i mitt fall til "mine" asylsøkende familier, fare på julemarked og kose oss sammen som familie.

Jeg har lovet min mann ikke å mase om å reise tilbake, det er meget vanskelig. Men jeg prøver å holde tett til over nyåret.
Siden jeg ikke har så mye spennende som skjer her hjemme, i hvert fall ikke av intresse for andre er det på tide å takke for meg. Bloggen har vært min dagbok, den har betytt mye for meg og jeg er stolt over den.

For å følge videre øden og eventyr i Malawi kan dere se bloggen til min etterfølger Sigrid; lukkdegopp.wordpress.com/

Snipp, snapp , snut så är sagan slut.

Mitt opphold i Malawi nærmer seg slutten. Og det har ikke vært mye til saga underveis, det er den harde virkelighet en møter her. Dag etter dag, natt, helg - hardt arbeidende kvinner sliter, barn fødes, noen overlever andre dør. Noen med en gang, andre etter en stund. Vi har ingen knapper, ingen larm, inget papir å skrive på, eller å tørke hendene på. Det finnes ikke såpe, det finnes ikke gel, det finnes ikke altid vakum som virker. Det finnes alltfor lite personell, de jobber dobbelvakter og trippelvakter.
Noen ganger oppdager jeg at jeg er alene på jobb, andre dager er vi mange.

Men som i alle sagaer finnes det lykke; det fødes friske barn, takknemlige og lykkelige guardians som  roper "thank You Jesus", stolte fedre som tar i hand, takker og velsigner oss. Lykke at det finnes blod til den kvinne som trengte det, lykke at det finnes en lege tilstede da man trenger det, lykke at kvinnen kom inn i tide så enda et friskt barn ble født. 205 levende barn ble det. Jeg har tatt emot flere døde og, både de som nylig dødt og de som dødt tidligere i mors liv. Masse keisersnitt, 7 vakuum som jeg selv lagt, 5 egne setefødsler, 8 par tvillinger i forskjellige størrelser. Under 6 måneder har jeg møtt masse Malawiske kvinner, flere indiske, 1 fra Kongo, 1 pakistansk, 1 fra Russland og en fra Kina.

Jeg har også møtt masse glede og skratt. Gladere og vennligere mennesker får du lete lenge etter.
Jeg har fått ta del av et felleskap av jordmødrer og kvinner som bryr seg, engasjerer seg og brenner for dette.

Takket vare besøk fra venner og familie har jeg kjent på hvor viktig familien er - jeg er dypt takknemlig at jeg har familie i Norge, Schweiz, Danmark og Sverige som følger og støtter meg.

 I dag føler jeg at jeg har familie i Malawi og. De gaver og de fine ord jeg fikk med meg idag, på min siste dag på Ethel skal jeg pleie. Å føle seg velkommen, verdifull og uppskattet er en gave som mine malawiske kolleager har gitt meg.

For min del ender denne sagan godt, dette har vært et eventyr, et drømmejobb for meg. Et tøfft og hardt drømmejobb med en del tårer og sinne men mest glede og en opplevelse av å være nyttig, "useful".
Zikomo kvambiri til Malawis kvinner som tatt emot meg med sitt "warm heart of Africa", som akseptert at jeg ikke kan snakke med dem, som tatt emot meg med åpent sinn og takknemlighet.

Thanks to all my lovely friends and collegues at Ethel and Bwaila - keep up the good work!


Varmt takk til alle hjemme som støttet meg.
Mitt største takk til Erik og Julian, finner ikke ord som kan vise hvor mye dette har betytt for meg.

Extended families

I Malawi , som i mange Afrikanske land er det vanlig at man i familier passer på hverandre, litt mer utvidet enn vi i Norden er vant til. Mange av mine kollegaer har brorsbarn eller søskenbarn, kusiner eller andre familiemedlemmer boende hos seg. Noen fordi en syster har dødt og man tar hand om barnet, andre fordi de bor i byen når de studerer.  Familien er meget viktig her.  Når kvinnen føder eller noen blir syk er det familien som passer på, en blir guardian og er med på sykehuset, ordner med mat, klær og stell.
Når jeg på søndagen var i brullyp var det en selvfølge at jeg satt ved familiens bord, som hedersgjest, "You are the family, Helena". Etter festen ble jeg invitert med hjem på kveldsmat, det mest naturlige for disse flotte vennene.
Flere ganger i uka får jeg sms fra venner, hvor de skriver; "Wish You a beautiful day"," good morning luv" - og de mener oppriktig at de tenker på meg. 
Jeg tror ikke jeg har møtt sån vennlighet andre steder, mer enn i Tromsø....
Jeg er selv adoptivmor, min mann og jeg har ikke biologisk familie i Tromsø, men vi er så heldige at vi har flere venner som trår til og er familie. Sigrun er tante og når hun var her fikk hun mail fra min mann: "kommer du hjem snart?" Han trengte barnepass og gutten elsker å være hos tante Sigrun.


Våre kjære naboer og venner er bestemor og bestefar.
Idag har min kjære Michèle fra Schweiz kommit hit, hun er min andre mamma. Når jeg i min ungdom var au pair  ble jeg kjent med henne og vi har den dag i dag et nært forhold. Nå har hun kommit helt hit for å se hvordan det går med "ma grande fille". Jeg er kjempestolt å få være en del av hennes familie.
Jeg har min egen familie i Sverige og Eriks i Danmark og jeg føler jeg hører til overallt.

Det er fint å ha familie, uansett hvor den kommer fra eller hvor mye eller lite blodsband man har. Jeg er glad at jeg får være en del av så mange familier som alle gir meg og lærer meg noe nytt hele tiden. Alle gir meg kjærlighet og det er jeg dypt takknemlig for.

Fotspor i hverdagen

Sissel og Sigrun har reist hjem. Det har vært så flott og herlig å få dele litt av min hverdag med dem. Vi har hatt noen ordentlige eventyr; strømbrudd, safari, motorstopp, bensinmangel, tur til Laken, de fikk tom en tur i de vanlige minibussene sammen med min venn Chisomo som agera guide en dag. Det fikk plass til 22 personer i en minibuss!!!

Sigrun, Chisomo, Sissel

I natt var jeg på KCH, det var ganske full fart. Vi fikk mange henvisninger fra distriktet, lurte på om det var noe i luften siden vi fikk inn 5 med store blødninger etter fødsel. Den ene tog jeg, sydde riftene og ga henne 1 pint blod, så kom hun seg. Men vi hadde en artig kommunikasjon. Hun på chichewa, jeg på engelsk. Hun var så bekymret at jeg skulle tykke hun var lat og dårlig som ikke orket føde uten fikk hjelp med vakum og derpå blødde masse. Når jeg sier, "no I can see You are weak", ser hun forskrekket på meg og tror jeg sier, "You have to stay here a week".

Victor, fikk navn av meg; Victor (y) for seier!

Jeg fikk med meg 2 vanlige fødsler. Ved 01 kom enda en kvinne med stor blødning, vi tog henne direkte fra ambulansen til operasjon. Familien satt og venta på føden. Jeg gikk og la meg ved 02, fikk knappt lagt hode nedpå så hørte jeg familiens klage og gråt. Da skjønte jeg at enda en kvinne var død etter fødsel.

Varm ja, men mett?

Fotspor

Mora hennes gråt og gråt, ropte og klaga. Jeg gikk ut til dem, satt og høll rundt henne. Her er det ikke noen som hysjer ned sorg, hun fikk rope og gråte det hun trengte, vi satt alle stille rundt. Når de følgte den døde til mortuary satt jeg med gutten. Han fikk et pledd og hua fra Storsteinnes, jeg følte ikke det passet å ta bilde siden jeg ikke kunne spørre. Men takk til Ann Inger Kongsli for det flotte arbeidet. Jeg hadde og morsmelkerstattning i bilen som jeg ga de før de forlot avdelingen. 3 kvinner kom inn fra samme helsesenter, 3 kvinner med store blødninger, 1 som ikke overlevte. Det er enkelt for oss å mene noe,lure på hva i huleste driver de på med ute i distriktet. Men det er en konstant mangel av arbeidskraft og utstyr, de har ikke engang papir å skrive henvisningen på, det kommer på brukt hanskepapir.
Ut på morgenen kom en ung førstegangsfødende også henvist fra et helsesenter. Fot/setepresentasjon på en førstis betyr sectio. Men hun var fullt åpen og en fot kom ut! Vi klargjorde henne for operasjon, men når sykepleiern styra med blodtrykksmåling sprakk mitt tålamod litt. Vel ute på operasjon hadde ikke anestesilegen kommit, men den andre hadde gått. Du skal ikke komme inn akutt i vaktskifte her!
Jeg var så opprørt når sykepleiern nekta meg å komme inn at jeg ropte til henne at et barn dør her! Heldigvis sa hun til meg; gå ut og skift tøy kom tilbake når du kan oppføre deg... så gjorde jeg det under hellig banning på svorsk. Under tiden kom anestesien, vi fikk henne operert og jeg fikk klapsa igang et guttebarn som kom seg. Så ba jeg alle om unnskyld, man roper ikke i Malawi. Men alle syntes det var i orden, jeg brydde meg bare om barnet og alt endte godt.

Gutten som kom med rompa først, nyter varmen fra norsk  pledd

Mange ganger tenker jeg at jeg vill bli her og jobbe, det er her jeg er nyttig, det er her jeg kan gjøre en forskjell.  Andre ganger er det deilig å vite man bare kan trykke på en knapp i veggen så kommer det en armé av drevne folk å tar over.

"No water, no oil"

Idag har Sissel, Sigrun, Bjørg og jeg opplevd store saker ute i den store verden. Vi skulle til Dedza. Siden det på nytt er bensinmangel og jeg ikke har full tank kjørte vi først til Bjørg som med stødig hånd tog oss videre, hun hadde nemmelig full tank. Vi hadde en flott dag på markedet i Nkhoma, så masse fin keramikk i Dedza og pengebøkene gikk etterhvert mer og mer tomme.

Foto: S.Kongslien

Et par mil før Nkhoma gikk flere ting tom...
Plutselig lukta det brent og blinka røde lamper. Bilen døde midt på veien.
Bjørg organiserte redningsaksjon fra Nkhoma. Under tiden følte vi oss litt som lørdagskveldens TV attraksjon, uten TV.



1,5 time senere kom reddningen, ambulansen.

Foto:S.Kongslien

  Det første de 3 mennen i den konstaterte var; "no water, no oil".
I regi av Malawis og Nkhomas egen NAF har jeg åkt ambulanse i Malawi.
Vel hjemme kan vi bare si at så mange nysgjerrige, glade og velvillige folk får en lete lenge etter.

 Sissel og Sigrun mener det var mer spennende enn safarien i Zambia.
For the record så har vi sjekka oljen i bilen min...alt på stell men jeg har stadig ikke nok bensin......

Gaver fra nord

Mine kjære venner Sissel og Sigrun er kommen hele veien hit, til det nydelige landet.... De hadde koffertene fulle av flotte gaver; hvit ost, sjokolade, kaviar, hvitt arbeidstøy mm. Den største gaven er dog at de er her! 

Rosa lue til søt jenta.

Ikke minst hadde de med gaver til Malawi; blodtrykksapparater - tusen takk til Den norske jordmorforening, Tromsø lokallag.






Sugekatetrer og masker til barn - Varmt takk til Nyfødt Intensiv, UNN Tromsø for flotte gaver.
Det betyr så mye for kvinnene og for oss som arbeider her.  Det er deilig å ha utstyr når en trenger det og det redder liv.


Det er og ting for de små; masse flotte luer, sokker og tepper. Varmt takk til alle strikkeglade og flinke damer hjemme i Tromsø, Storsteinnes og Balsfjord som har stått på. For noen flotte ting! Jeg følte meg som jultomten på jobb i dag.

Lykkelig mor med liten nyfødt jenta iført varm lue.

Stolt bestemor

Suturtråd og medisiner fra KK UNN Tromsø  stort takk- det er veldig deilig å få sy med ordentlig tråd og personalet er helt i 100 da de ser at det finnes annet en tau. Xylocainspray er et fantastisk hjelpemiddel vi ser som en selvfølge i Tromsø, det finnes ikke her.
Blå penner var enda en gave - det finnes faktisk ikke nok med penner og papir her!

Nkhoma fjellet med gode venner.

Takknemlighet

Mødredødeligheten er høy i Malawi tall fra 2010 viser at 460 kvinner av 100.000 levendefødte dør. 58/ 1000 levendefødte spebarn dør. Med tanke på at det ikke er et land i krig eller konflikt er det dypt tragisk at en stor faktor er for lite personell på jobb. Fattigdom, dårlig helse og dårlig helsetilbud samt et til nå (?)dårligt styrt land preger dem. 

De sliter med å få helsepersonell å bli, de sliter med dårlige lønninger og nå i det siste får de ikke utbetalt sin overtidsbetaling.  En erfaren jordmor kan tjene 50.000 Kw/ mnd ( 1000 Kw = 25 Nok). Det er dyrt å leve i Malawi, bensin koster nå ca. 12 Nok /l. Mat er dyrt med tanke på lave lønninger. Devaluering kommer ikke folket til gode det er kun expat/ hvite og rike som har glede av den. 

Jeg har tilbrakt 2 netter på Bwaila Maternity hospital denne uka. Vi har vært 5 jordmødrer på! 5 på et sykehus som er kjent for å være et av sørlige Afrikas mest travle / busy sykehus. Ikke et av Malawis, uten i hele sørlige Afrika! Den første natten var ganske stille, da føddes 28 barn. Men på 5 er det ganske mange. Noen fødte alene, du hører på skrikene at kvinnen er alene, jeg kan stå opptatt og bare høre at nå kommer det et barn uten at noen er der for kvinnen. Når vi da kommer spurtende og barnet ligger der og skriker føler jeg både glede, avmakt og takknemlighet. Kvinnen ser på meg, og viser med all tydelighet at hun er glad noen av oss kom. Så takker de og velsigner oss. 

Mange hjemme sier det må være fint å gjøre en forskjell/ skillnad, at det jeg gjør er viktig. Men det går dager uten at jeg tenker på det. Så i blant kommer jeg på, at i dag har jeg vært med og reddet et liv. I dag har jeg hørt et lite barns hjerte slå litt for langsomt. Her finnes ikke larmknapper og til alle tider parat operasjonskapasitet.  Da må vi prøve å agere, prøve å se om det er mulig å hjelpe denne lille ut litt kvikt.  Med 10 rom, 20 pasienter og 5 på jobb er det ikke mulig å spore alle som trenger å komme ut. Men personalet gjør virkelig det de kan! De jobber hardt, de går ofte inn og lytter på hjertelyden. Her finnes ikke nok med CTG maskiner, uansett er det ikke noen papirer i dem. Her kan vi ikke kople damene til en maskin og lese av på vaktrommet. I natt var det over 40 fødsler, alt innberegnet. 1 barn hadde dødt i mors liv, resten levde. Noen trengte litt pustehjelp og en måtte til barnintensiven. Det synes jeg det står respekt av!

 

Jeg skriver hjem til min familie om det som skjer, de får dele både det fine og det som er trist. Min sønn på 6 år er en del opptatt av liv og død. Jeg deler det meste med dem, så skriver de tilbake. Min mann får ta støyten med å forklare det vanskelige. Jeg mistet et barn på Ethel og en kvinnes død gikk hardt inn på meg. Jeg har fått lov å dele litt av min sønns tanker fra hans svarbrev til meg (tilnærmet ordrett som det ble sagt skriver hans far).:

 

Kjære mamma!

Hva er det som har skjedd som er fryktelig, med de små bebiser og hvorfor døde de? Og hva med mammaene? Barna trenger jo mammaer.

 Kram fra pappa og Julian

Kjære mamma!

 Jeg elsker deg så mycket. Oskar har vært på besøk i dag. Det var fint at du reddet mange små, vi lover at vi aldri skal glemme deg mer. Når jeg sover, drømmer jeg at vi kan dra til Oslo og andre lander. Jeg håper du har det bra, at Tone har det bra hjemme i Bergen, og alle barn har det bra, og drikker ofte, det er viktig for barn som skal vokse – du vil vel ikke at de skal krympe, vil du vel? Barna kan ofte trenge hjelp av deg som jordmor, det er bra at du hjelper de i Malawi. Du må passe på barna.

 Puss fra pappa og kram fra Julian :-)

Håper min kloke gutt holder fast i sine tanker om livet, barnen og om det som er viktig.Lurer litt på når det var de glemte meg bort??? Men fint det ikke skal skje i gjen :) 

Jeg bøyer meg i støvet, tar hatten av for alle de som jobber i dette hver dag, hver natt, uke etter uke.  Er dypt takknemlig jeg får ta del av dette livet og virkelig fått se hvor bra vi har det i vår del av verden.  

Fødsler, Fortkjøring, Fjell og Friskis

Denne uka har vært minst sagt omtumlende. Mandag kveld døde en av mine kvinner. Jeg var med henne på keisersnitt 27/8, en fin og stor gutt. Noen dager etterpå kom hun tilbake til avdelingen med blødning. Vi fikk kontrol på det men siden hun av religiøse årsaker nektet blodtransfusjon ville legene ikke operere henne. Derfor fortsatte hun å bløde, noen timer senere var jeg hos henne når hun døde.
Litt utpå natten fikk vi inn en kvinne som vært lenge i fødsel, fått flere fistelganger og et dødt barn i magen.
Natt til fredag var jeg på Bwaila, vi var 5 på jobb! Med tanke på at vi hade 25 fødsler er jeg søkkimponert over at alt gikk bra og vi følte det var en bra natt! 9 barn på meg! Det er så artig å jobber der med flotte folk og god "spirit"!

Blå blomster på trær

Fredag kjørte jeg til Nkhoma, masse trafikk i byen. Lange køer og mye triksing. Når jeg vel kom ut ur byen var det så dejlig å bare kjøre, lytte på musikk, kose meg. Til politiet stoppet meg!

Den er snabbare enn man kan tro!

"You exceed the speed limit here madame". Fartsbot!

1784 moh

Kom meg litt mer stillsomt til Nkhoma, en koselig kveld sammen med Bjørg og Frøydis, god vin og masse prat. Lørdag morgen møtte vi opp ved Mission hospital. 12 sprekinger på fjelltur. En dejlig dag

Vel hjemme i kveld følte jeg meg i så god form at jeg jobbet masse med programmet til Friskis&Svettis. Det føles veldig fjernt men om ikke så lenge er jeg hjemme og da forventes det vel innsatser på andre områder. Vaktene flirer/skratter av meg når de går sine runder og jeg er på gulvet med en eller annen styrkeøvelse. De lurer vel på om jeg er vel bevart. Hvorfor velge å trene når man kan slappe av med vakter som passer på?

Jeg tenner et lys til minne om Sherifa og alle kvinner som dessverre dør fordi noen har myndighet å velge, velge å gjøre ingenting.

Foto: Julian

Eklampsi

Idag blir det mye obstetrikk så for dere som blir litt kvalm / illamående/ ved tanken på sykehus og blod - finn en annen blog i dag.
I helgen var jeg på jobb på Ethel Mutharika, det har blitt mer å gjøre og vi får flere henvisninger fra de andre sykehusen så ting fungerer bedre. Det medfører såklart flere og sykere pasienter.

En vanlig komplikasjon her er pre-eklampsi eller svangerskaps/ havandeskapsforgiftning. Preeklampsi oppstår i svangerskapet og går over etter fødselen. Diagnosen forutsetter at både hypertensjon og proteinuri er til stede. Ødem er vanlig, men er ikke nødvendig for å stille diagnosen. Preeklampsi kan utvikles tidlig i svangerskapet og er da ofte ledsaget av redusert fostervekst. Sykdomsforløpet er vanskelig å forutsi og tilstanden kan forverre seg raskt. Hos noen pasienter oppstår komplikasjoner med lever-, nyre-, eller hjerneskade.  Årsaken er ukjent men i kombinasjon med andre teorier tror man det er en placentasvikt.

I Norge og Sverige klarer vi som regel å spore og behandle disse kvinnene i svangerskapsomsorgen / MVC/.
Hvis pre-eklampsien forblir ubehandlet risikerer kvinnen å få eklampsi, kramper. Noe som er veldig vanlig her.
Jeg har frem til nå behandlet masse kvinner som har krampet, de blir ofte forløste med keisersnitt og når de våkner til døgnet etter er de som regel veldig syke og trette.
I helgen har jeg sett 3 kvinner krampe. Det er voldsomt.
Den ene kvinnen hadde jeg faktisk hatt hand om på Bwaila, hun ble sendt til EMMW hvor hun fikk behandling. Hun ble stabil, lagt inn på antenatal hvor de har for mye å gjøre så hennes blodtrykk ble tatt men ikke rapportert videre. På søndagen kom hennes guardian til oss på føden og sa: "she is very weak". Siden jeg hadde hjelpt den eneste sykepleiern på ante/postnatal tidligere gikk jeg dit. Wow; BT 180/120, om jeg ikke hadde sett et krampanfall kunde jeg fort se at det var ikke langt unna. Fikk henne til oss, ga de første medisinene. Så kom min svenska kollega som er gynekolog for å se om det var noe spesiellt på føden. Det var det. Kvinnen krampet. Vi fikk henne passelig stabil og gikk på sectio, et litet guttebarn på 1,4 kg ble straks ført til Nursery og mor og barn er i dag i fin form. Så fortsatte dagen med masse å gjøre.
Jeg hade en vanlig fødsel ved kl 16.30. Så kommer neste; man ser at hun har krampet, blod i hele munnen, svullen og ser riktigt dårlig ut. Hun er kjempeforvirret, prøver å stå opp i sengen, er ikke kontaktbar men sterk som en bjørn. Med vold får vi satt in nål, kateter mm. Kvinnen står på alle 4 i sengen, røkker ut alt hun får fatt på - det blir enormt med søl.
Tenk dere en stor afrikansk kvinne, høygravid som prøver å stå opp i en vaklevoren seng med 2 hvite (ikke veldig store) damer som prøver å få henne å ligge ned. Hun ble ikke mindre forvirret. Vi var 5 stykken som måtte holde henne fast når hun fikk kramper på operasjonsbordet.
Men enda et litet barn denne gang en jenta på 1,5 kg kom til verden og mor og barn er relativt stabile i dag.
Så ble det pizza på hele gjengen ved kl 20. Siden var den dagen over for min del.

Juleferie i Malawi

Nå vet jeg hva de fleste i Lilongwe gjorde i juleferien sist år, siden det ikke er vanlig med TV -så var det ikke Kalle Anka de såg...det var visstnok mange og langvarige strømbrudd og...med tanke på dagens skørd av barn var det var mange som laga barn på den tiden.
Det var noen på Bwaila i dag som sa; dette er ikke en fødeavdeling " it's a war-zone".
Klokka 08.15 hadde vi full avdeling, på 10 rom hadde vi 17 pasienter. Jeg kan love at det var ikke alle som hadde seng. Jeg hadde 2 som fødte på gulvet en kl 08.05 den andre kl 11.00. Men det var hele tiden damer i de 2 sengene og. Sammen med hversin guardian kan en tryggt si det var litt trangt. Men alle barn kom ut spreke og raske, alle mødrene krabbet seg opp fra gulv og senger, ut i dusjen og videre til postnatal. På sorte tavla utvidet jeg rom 8 som egentlig har en seng, til 8 A, 8 B, 8C og 8 D. Men da forbarmet seg Blaise over meg og tog den ene til sitt rom ( men jeg forløste henne da han var vekk....) tror egentlig at mitt rom er populært da jeg ikke sier nei, samt møter blikken til de stakkare som leter rom i herberget. Var og innom rom 6 og 10 for å ta emot små barn.
Idag har jeg tatt mot 2 som kom med rompa først, under kyndig veiledning av Rachel. Jeg var så heldig/ hadde tur/ ingen av studentene var der! Den ene kom som tvilling 2 - tenk at jeg står alene og forløser tvilling nr 1 så kommer Rachel og viser hvordan jeg gjør med nr 2 som kom med rompa først. Gikk som en dans! Her er det ikke snakk om Epidural eller lystgass, kun oppmuntring, og glade tilrop når det er dags å trykke.

Tvillinger, jenter 2600 og 2700 gr.

Siden jeg begynte å arbeide i Malawi har jeg tatt emot 80 barn;
13 stykken keisersnitt
4 vaginale seten
Resten vaginale fødsler med hode først.
Jeg har hatt 2 alvorlige asfyktiske barn som det gikk bra med.
Et barn født i uke 26 som døde i forbindelse med fødsel, han veide 800 gr. Alt under 1 kg regnes nesten som en abort her.
Et barn døde i mors liv i uke 31 grunnet svangerskapsforgiftning.
2 mødrer som døtt postpartum 1 pga blødning og 1 med hjernhinnebetennelse.

Det er fantastisk å få være med om så mye - det er på et vis litt enklere enn hjemme. Her forløser vi - ferdig med det. Det er ikke snakk om å ordne drikke og frukt etterpå eller vaske fødestua. Fast jeg fikk masse ros av guardians når jeg låg på kne og vasket gulv - det blir mye søl. Men i stort sett er det vaskehjelp som ordner det verste men det er ofte ganske mye skitt og blod over det hele. Men jeg er veldig takknemlig jeg ikke skal jobber her hver dag resten av mitt liv. Da tror jeg at jeg og blir en av de som ikke møter blikken eller går inn når det ropes "Nurse, nurse".

Gudstro

Fra Mua Mission

De som kjenner meg vet at jeg ikke springer ned kirkeporten, men dere vet og at en viss form for tro og en enorm respekt for andres tro det har jeg. Jeg har mange venner blandt kristne og muslimer,  humanetikere osv. Tro og religion er ikke et problem for meg.

Her i Malawi har de aller fleste et meget positivt forhold til kirken, Gud eller andre symboler på sin tro. Alle jeg har møtt tror på Gud, Jesus eller Allah og de er ofte en del av hverdagen. Man takker sin Gud for at alt har gått bra ved fødsel, det er mye "Praise the Lord", "Bless You" osv.
I stort sett alle som sender meg meldinger ønsker å velsigne meg og takker Jesus for at jeg er her å hjelper dem.
Jeg synes det er helt fantastisk at et så fattig land, med så høye tall av dødelighet blandt kvinner og barn har så stor tro på en høyere makt.
De går i kirken hver søndag og de ganger jeg har vært på jobb en søndag er det full konsert i kirkekapellet - det er veldig pent og flott å høre på. Mye Gospel og masse glede.

Idag tog min venn, Chisomo, meg med til sin kirke: Assembles of God.

Kirken i Mua Mission, har ikke med teksten å gjøre

Først var det litt som søndagsskole hjemme for de små. Så ble vi som var nye hilset velkommen, alle, og da mener jeg alle i salen kom frem ga meg klem, tog meg i handen og ønsket meg velkommen! Noe å tenke på en høymesse i Norge eller Sverige. Hvordan tar vi mot nye?

Så var det ord fra Bibeln med masse sang, akkompagnert av Keyboard og gitarr på full guffe, med masse rundgang og ikke helt pene toner blåst ut i salen fra høytalere som kunde passet i Oslo Spektrum. Salen  var på størrelse med et litet forsamlingshus. Men jeg ble da revet med til rytmer, og sang vel litt som jeg selv tenkte var bra- ingen kunde da høre meg uansett.
Derpå kom "the priechermen". 2 timer med preken/ predikan på engelsk av den ene, tett føljd av simultantolken på Chichewa. Tolken som selvfølgelig ikke var tolk, uten og prest i rosa skjorta med sølv-vest. så ut som en mix av Eddie Murphy og Richard Prior. Han hade en meget distinkt måte å avslutte alle setninger/ meninger som ikke ga utrymme for annet enn at hvis du ikke tar Jesus til ditt hjerte venter store ulykker. Jeg kan ingen Chichewa, men engelsken var nok domedagsaktig at den mer ukjente Chichewaen ble enda verre.  Men det var tydelig at hvis du tar Jesus in i ditt hjerte og har tro på ham så kommer alt du ønsker at gå deg vel. Presten fortalte om en kvinne som ikke kunde få barn, han hade sagt til henne: "have faith in Jesus" så ble hun gravid. Ikke for at han hadde gjort det, vel å merke, men fordi han ga henne troen tilbake.
Etter preken ble vi nye velkomnet enda en gang og fikk hilse på presten og ble behørig registrert.
Dette er nok det nærmeste vekkelsemøte jeg kommer og det var kjempefint å få ta del av Malawisk hverdag. Har ingen problemer med det, er stadig helt forundret over at de kan ha så'n tro på en Gud i dette ekstremt fattige land - men ære være dem for det! Det står det stor respekt av.

Hvis dere husker at jeg skrev om en kvinne som døde etter operasjon, så har hennes mann tatt kontakt - sønnen som jeg ga navnet  "Gift", har det fint og vokser. Jeg citerer fra sms:
"I beg our Father in Heaven to bless and guide you all the time of your life". I am Mdala.

Solskinnshistorier

Statistikken tar seg kraftig opp når man tar mot det 3 barnet før klokka har bikka 09.15! Dagen begynte med at  i utbytte mot at min kollega på natten, ga meg mine skor tilbake, skulle jeg ordna en dame til keisersnitt. Siden jeg er temmelig dårlig på chichewa er det fort gjort. Store smil og beroligende gester samt de ord jeg kan; theater, ceasar, antibiotics,madzi, kauwawa, bwino - gjør at det går fort. Går ut fra rommet da en annen kollega roper" pleaz sister Helena, go to room 5 - she deliver" - Går inn,"muli bwanji? "og tar mot en liten gutt, alt vel med mor og barn. Hører hele tiden noen som roper "nurse, nurse, nurse". Ser da fordelene med felles / gemensamt/ bad mellom rommene og dører som ikke kan lukkes - i rom 4 fødes det. Et kjappt bytte av hansker, en viss grad av hygiene har man ju... sier til den første "I'll be back" ( som Terminator men med større smil). Tar mot en stor gutt på 4150 gr! Tilbake til den første for dokumentasjon, hører da trykking fra rom 3.....så'n går dagene på Bwaila.

Solskinnshistorien er at den unge jenta på rom 3, ble klargjort til keisersnitt, men det tar ju tid å komme til operasjon. Vi var inne å strøk henne litt på ryggen men  hun var mye alene. Nærmere 10.20 hører jeg at hun forandrer lyd ganske mye, så jeg går inn og der kommer jaggu enda et barn! Ingen operasjon på henne- heldigvis!
Deretter kommer en kvinne som har klær og ting til overs som hun gjerne vil donere til noen som trenger det. Hvordan velge på Bwaila? Siden jeg ved det laget hjelpt 6 barn til verden og alle var veldig glade vi ikke trengte operasjon fikk jeg velge. Det ble denne unge jenta, uten guardian - som lå så mye alene. Hun fikk masse klær, vaskebalja  - alt mulig fint. Da ble jeg så rørt at jeg måtte ut en liten tur.

Masse kvinner og kanskje noen menn i Norge har strikket så mye pent til barna i Malawi. Det setter vi enorm pris på og kvinnene  klapper i hendene av glede når vi kommer med barnet iført en fin strikka lua. Kjære dere hjemme - fortsett å strikke - luer, sokker, babyteppe/ filt/  det som dere har lyst til. Det trenges så sårt. I alle størrelser nyfødte, her finnes alt fra 1-4 kg.
Vi har en del tid på kveldene, jeg og Tone, så vi får og gjort vårt i stearinlysets skinn.
Ja, statistikken: 8 barn møtte dagens lys i mine hender i dag! + en haug med andre som jeg var med å assisterte...

Statistikk

På denne tiden har jeg tatt mot 34 barn. Jeg har dessverre ikke arbeidet så mye som planlagt da jeg måtte vente på papirer, og hadde 2 ukers ferie. Men i dag fikk 2 nye Malawiske verdensborgere se dagens lys på KCH.
Jeg har vært med på 6 keisersnitt resten vaginale fødsler,  2 med store blødninger, de andre helt normale.
Barna har veid alt fra 1,1 kg (prematur tvilling) til en stor jente på 4,1 kg.
2 av "mine" kvinner har døtt noen dager etter fødsel som føljd av komplikasjoner etter keisersnitt.
1 dødt barn, som vi visste var dødt intrauterint.
3 seteleie, vaginale fødsler.
2 set med tvillinger.
I morgen skal jeg treffe Joyful Motherhood og sociale myndigheter for å høre mer om hvordan de hjelper familier som har mistet moren i forbindelse med fødsel. Skal bli interessant å lære mer om livet utenfor institusjoner.
Tenker at når jeg kommer hjem til Tromsø blir hverdagen litt annerledes. 

Solfri dag i Lilongwe

Ja, det er ikke alle dager som er like fine i Malawi. Det har vært strålende sol i stort sett hver dag. I dag kjørte jeg en meget tung tur hjem fra flyplassen, med regntunge skyer over meg. Følte det var noen som gråt med meg. Erik og Julian for hjem til Tromsø i dag. Jeg vet det var planen men det hjelper ikke, jeg savner de allerede. Jeg er dypt takknemlig min mann som har vært med på dette, mitt, eventyr i 3 måneder. For en kjærlighetserklæring. Jeg elsker dere, mine gutter.

Det blir fint å få fylle dagene med jobb. De to siste har jeg vært på Bwaila; 10 nye barn på meg! Blandt annet tvillinger, begge med rompen først! Hjemme er det stort sett altid legene som tar emot seteleie, så det var utrolig spennende og lærerikt. I går tog jeg blandt annet emot en førstegangs-fødende som fikk en stor jenta på 4 kg og derpå en kvinne som fikk sitt 8 (!) barn. Stolt kan jeg konstatere at en liten Malawisk jente skal hete Helena!
I morgen venter Ethel Mutharika maternity wing, det er stadig underbemannet og få pasienter. Så dagene er lange der. Men jeg har et møte med en familie hvor moren døde sist helg og etterlot seg et litet pikebarn. Jeg skal treffe bestemoren sammen med en frivillig forening, Joyful Motherhood, for å se om det er noe jeg kan gjøre for denne familien. Jeg føler veldi på det da jeg var med på keisersnittet på denne kvinne som var bevisstløs pga meningit = hjernhinnebetennelse, hun våknet aldri. For kvinnene i Malawi er det mange dager som ikke er lykkelige.

Waiting for the President

Nå har jeg begynt å arbeide igjen og som start var jeg på åpningen av Fistula-klinikken ved Bwaila. På en måte et flott og beundringsverdig tiltak men samtidig så trist at det skal være nødvendig.  Doktor Ann Gloan fra Skottland er grunnlegger av "the Freedom from Fistula foundation", med hjelp av hennes insats har nå en klinikk åpnet i Malawi. Stiftelsen arbeider over hele Afrika og har som mål å hjelpe kvinner som lider av fistula, til et bedre liv. Fistula er en alvorlig komplikasjon til langvarige fødselsforløp og dårlig eller liten hjelp underveis. Tidlige ekteskap, og derpå svangerskap er en stor risikofaktor.

Flotte kvinner i pene chitenjaer venter på President  Joyce Banda.  Disse kvinnene har så mye rytme i kroppen, de danset flere timer. Litt fliring/skratt/ åt mina lite mer orytmiska hofter fikk jeg by på.

Så fikk jeg se presidenten…..
fara forbi med en armé rundt omkring bilen.

Feriemodus

Så har vi tilbragt noen flotte dager ved Lake Malawi, først ved Gecko Lounge, Cape Maclear så i paradiset Mumbo Island. 

Vi har badet, snorklet og padlet.  Vi har bedret på brunfargen, spist godt, fått fine turer i landsbyen og tatt vare på hverandre. Julian har lært å svømme, snorkle og dykke. Deilig med god temperatur og perfekt badevann. 

 

Når en i tillegg får leke i en fiskebåt med landsbybarna fra Chembe, er livet härligt for store og små.